Source text in English | Translation by Anne Parelius (#8279) |
I remember reading once that some fellows use language to conceal thought, but it's been my experience that a good many more use it instead of thought. A businessman's conversation should be regulated by fewer and simpler rules than any other function of the human animal. They are: Have something to say. Say it. Stop talking. Beginning before you know what you want to say and keeping on after you have said it lands a merchant in a lawsuit or the poorhouse, and the first is a short cut to the second. I maintain a legal department here, and it costs a lot of money, but it's to keep me from going to law. It's all right when you are calling on a girl or talking with friends after dinner to run a conversation like a Sunday-school excursion, with stops to pick flowers; but in the office your sentences should be the shortest distance possible between periods. Cut out the introduction and the peroration, and stop before you get to secondly. You've got to preach short sermons to catch sinners; and deacons won't believe they need long ones themselves. Give fools the first and women the last word. The meat's always in the middle of the sandwich. Of course, a light butter on either side of it doesn't do any harm if it's intended for a man who likes butter. Remember, too, that it's easier to look wise than to talk wisdom. Say less than the other fellow and listen more than you talk; for when a man's listening he isn't telling on himself and he's flattering the fellow who is. Give most men a good listener and most women enough note-paper and they'll tell all they know. Money talks -- but not unless its owner has a loose tongue, and then its remarks are always offensive. Poverty talks, too, but nobody wants to hear what it has to say. | Jeg husker at jeg engang leste at enkelte bruker språket for å skjule tankene sine, men det er min erfaring at mange heller bruker det istedetfor å tenke. En forretningsmanns konversasjon burde bli regulert av færre og enklere regler enn noen annen funksjon av det menneskelige dyr. Disse er: Det å ha noe å si. Å så si det. Stopp pratet. Det å begynne før en har bestemt seg for hva en egentlig vil si, og så å fortsette etter at det har blitt sagt, kan lande en kremmer i retten eller fattighuset, og det første er snarveien til det andre. Jeg opprettholder en juridisk avdeling her og det koster massevis av penger, men det er for å holde meg vekk fra domstolen. Det å holde en konversasjon som en søndagsskoleutflukt med pauser for blomsterplukking er OK når du er etter ei jente eller har deg en prat med venner etter middag, men på jobben bør setningene være som den korteste distansen mellom to tidsrom. Kutt ut innledningen og taleflommen, og stopp før du kommer til nr. to Du må gi korte prekener for å fange syndere, og diakoner trenger da ikke tro på at de selv har bruk for lange prekener. Gi tosker og kvinner det siste ordet. Pålegget er alltid i midten av brødskiva. Det er klart at litt smør på hver side ikke gjør skade hvis det er ment for en mann som liker smør likevel. Husk også at det er lettere å se klok ut enn å snakke klokt. Si mindre enn de andre og lytt mer enn du prater, for når en mann lytter sliter han ikke på seg selv mens han smigrer den fyren som er. Gi menn en god lytter og de fleste kvinner nok skrivepapir, da forteller de deg alt de vet. Penger taler, men bare hvis pengenes eier har løsmunn og da er bemerkningene alltid støtende. Fattigdom snakker også, men ingen er interessert i å høre hva de har å si. |